Under en årlig inspirasjonssamling i Bangkok deltok representanter fra ti av misjonsfeltene til Ingen Utelatt i Asia. Feltleder Jyoti, var en av representantene fra India. Til daglig er han ansvarlig for en indisk misjonsorganisasjon som har startet 1600 menigheter, flere bibelskoler og 1300 misjonærer. Av dem mottar 430 misjonærer støtte fra Ingen Utelatt. Den indiske misjonsorganisasjonen driver også et omfattende hjelpearbeid med barnehjem, skoler og humanitær helsehjelp med sykehus og tannklinikker.

Samarbeidet mellom Ingen Utelatt og den indiske misjonsorganisasjonen går langt tilbake i tid. Hans avdøde far, Ernest, som grunnla og ledet organisasjonen før Jyoti, samarbeidet i mange år med Stiftelsen Ingen Utelatt. Samarbeidet resulterte i over 1200 nye indiske menigheter i hans tid som leder.

– Faren min sa alltid at vi har to hender, en for evangelisering og den andre for å kunne hjelpe. Så det har blitt de to bærebjelkene i misjonsarbeidet som gjøres her i India, forklarer Jyoti.

Store forandringer

Men tidene har forandret seg, også i India. Dører som åpnet muligheten for evangelisering, er blitt stengt. Jyoti var leder for et omfattende TV-arbeid som forkynte evangeliet gjennom TV-sendinger i over 20 år.

– I løpet av de 20-årene hadde vi 1,1 millioner seere som tok kontakt og ville vite mer om Jesus. Men så begynte myndighetene å sette inn restriksjoner. Og da dagens styresmakter kom til makten, ble vi kansellerte av flere sekulære kanaler som solgte oss sendetid. På bare en uke var alle kontraktene brutt. Kanalene hadde fått beskjed om å gi sendetid til andre religioner. Det ble en brå stopp på det arbeidet, forteller Jyoti.

Trosfriheten innskrenkes i India

Den økte forfølgelsen og nye, restriktive regler, gjorde at feltlederen og hans misjonsorganisasjon måtte sette søkelys på andre måter å nå ut med evangeliet. Siden da har de hatt et økende fokus på hjelpearbeid, spesielt under koronapandemien.

– Det er et bibelvers som sier at vi må arbeide mens det ennå er dagslys. Det er virkelig sant. Vi vet aldri når dørene blir stengt. Vi vet at Jesus elsker India. Han elsket India så høyt at han sendte to av sine disipler til India. Utfordrende tider er kommet, men Han holder oss oppe. Det har Han alltid gjort. Jeg tror at vi kommer til å fortsette å se en åpen himmel over India.

Jyoti forteller at flere indiske menigheter har oppdaget at det er fullt mulig å samle større folkemengder uten talere fra vesten.

– Betyr det at dere bruker andre kanaler for å nå ut med evangeliet?

– I en viss grad, men det har i større grad ført til at vi investerer mer i våre egne folk. Fordi vår største ressurs er våre pastorer, våre misjonærer og den nye generasjonen. Det som forfølgelsen har ført til, er at den indiske kirken har reist seg og står sammen og sier, dette skal vi klare! Før handlet det mer om å invitere store talere fra vesten. Når dette ikke er mulig lengre, må vi se hva vi har i huset. Det har vært en øyeåpner. Vi ser plutselig at vi har kjempegode talere i nabobyen! Så det har fått kirken til å oppdage ressursene som vi har på innsiden av menighetene, og se hvordan vi kan bruke dem. Det er faktisk er flere folk som blir frelst i India i dag enn tidligere.

Måtte tenke nytt

– Hva tenker du er grunnen til at flere kommer til tro i India nå?
– Det som skjedde var at pandemien tvang oss til å tenke nytt. Kornapandemien var med og forandret alle de små menighetene, pastorene og misjonærene. De ble nå multimediaeksperter. De streamet møtene sine over mobilene, og lærte hvordan de kunne bruke dagens teknologi. Jeg pleier å si at under pandemien var det mer konsentrert forkynnelse av evangeliet enn noen gang tidligere. Det var på Facebook, Instagram, YouTube, over alt. Og folk delte det de så med andre i nabolaget. Slik fikk helt kirkefremmede, som aldri hadde satt føttene sine i en menighet, høre evangeliet på rommet sitt.

Menighetene i India fortsetter å vokse tross økt forfølgelse

– Så dere oppdaget at folk er mer sultne etter evangeliet i India enn tidligere?
– Hele den indiske kulturen, inkludert familiekulturen, er grunnfestet i åndelighet. Indiske mennesker er åndelige mennesker. De erkjenner Guds eksistens, den åndelige verden, behovet for frelse, for helbredelse, utfrielse, de lengter etter bønnesvar. De erkjenner at dette kan komme fra Gud, så de er alltid på søken. I den vestlige verden stenger folk seg for evangeliet da mange ikke tror at Gud eksisterer. Så jeg tenker at det er mye vanskeligere å ta evangeliet til vesten, selv om det er trosfrihet der, enn i et land som India. På tross av restriksjonene er folk på jakt etter åndelig sannhet.

Fostrer neste generasjon

– Hva er din oppgave fremover?
– Min oppgave er å lede og gi misjonærene og menighetene anledning til å vokse og utvikle seg samtidig som vi fokuserer på å fostre opp den neste generasjonen av troende i India. De er så klare. De må bare få en mulighet. De venter på å bli spurt. I India kan du fremdeles se oksekjerrer på veiene. Men en indisk gårdbruker sa en gang til meg at du spenner aldri to gamle okser sammen, ei heller to unge sammen. Det må alltid være en ung og en gammel i tospann. Det får meg til å tenke på at Jesus sa «ta mitt åk på dere», det er altså en balanse her. For at den yngre generasjonen skal trives og vokse, må den gå hånd i hånd med den voksne generasjonen. Også må vi tenke at akkurat som den yngre generasjonen går fra å være barn til student til voksen, går vi i den eldre generasjonen fra å være foreldre til besteforeldre. Rollene forandrer seg, men vi er en familie, og alle er viktige. Slik er det også i tjenesten!