Vi gjemmer oss bak “rett” lære, men glemmer Guds hjerte, skriver Rune Edvardsen i månedens leder.
Vi lever i en tid hvor stener kastes med ord, med blikk, med tastetrykk. Der dom er lett, og nåde er blitt sjelden vare. Men hva ville Jesus sagt – til oss som ser synden hos andre, før vi ser nåden vi selv lever på?
Jesus sa: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen.» Johannes 8:7.
Jesus kaster ikke – Han bøyer seg ned. Han som kunne kastet – den eneste uten synd – han valgte å bøye seg. Han tegnet i støvet mens ropene steg. Og med én setning, stilnet han mengden: «Den som er uten synd, kan kaste den første steinen.»
Han reiser ikke anklagere – Han reiser de knuste. Kvinnen de ville steine sto alene. Skamfull. Men Jesus sa: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer.»
Hva med oss i dag? Vi kaster ikke alltid med hender – men med blikk, kommentarer og utestengelse. Vi gjemmer oss bak “rett” lære, men glemmer Guds hjerte. Jesus ville kanskje sett på oss og sagt: «Du som lever av min nåde – hvorfor nekter du den for andre?»
Jesus sier: «Legg ned dine stener. Reis dine søsken. Gå med sannhet, ja – men alltid med nåde som går først.»
Vi er ikke kalt til å være dommere – vi er kalt til å være bærere av det samme evangeliet som løftet oss da vi selv lå nede.