I fjor gjennomført Ingen Utelatt flere redningsaksjoner for barn med funksjonsnedsettelser i Uganda. Ett av barna som ble reddet var en 10 år gammel gutt som levde under forhold ingen barn burde oppleve. Han ble født med cerebral parese, men bak hans historie ligger også fortellingen om en mor som har båret mer smerte enn de fleste.

Guttens mor levde et tilsynelatende trygt liv i Kampala, der hun arbeidet som hushjelp og bodde hos familien hun jobbet for. I stillhet ble hun utsatt for overgrep – ikke én, men to ganger – av en mann som ofte besøkte hjemmet.

Slike overgrep blir sjelden snakket om. Smerten bar hun alene.

Da hun senere oppdaget at hun var gravid som følge av overgrepene, endret alt seg. Hun mistet både jobben og stedet hun kalte hjem.

De få sparepengene hun hadde igjen, brukte hun på å leie et lite hus i Kampala. Der, med hjelp fra en jordmor, fødte hun gutten.

Fødselen ble lang og krevende. Komplikasjonene som oppstod, førte til at barnet senere fikk diagnosen cerebral parese.

Bildetekst: Mor og barn får nå hjelp i omsorgsbyen som, Stiftelsen Ingen Utelatt driver i Uganda.

En kamp hun ikke kunne vinne alene

Livet i Kampala ble stadig tyngre. Moren hadde ikke lenger råd til medisiner eller den medisinske oppfølgingen gutten trengte. Samtidig måtte hun forsørge to andre barn.

Mange dager strakk ikke maten til. Barna fikk ikke gå på skole. Da hun til slutt heller ikke klarte å betale husleien, hadde hun ingen valg igjen. Familien måtte forlate byen og flytte tilbake til landsbyen hun kom fra.

Heller ikke i landsbyen fant de trygghet. Gutten ble møtt med overtro, frykt og stigmatisering. Naboene holdt avstand, og familien ble gradvis isolert.

Familien manglet både økonomiske ressurser og tilgang til medisinsk hjelp. Cerebral parese krever jevnlig oppfølging, behandling og tilsyn – noe hun rett og slett ikke hadde mulighet til å gi.

Mammaen gjorde alt hun kunne. Hun bar gutten lange avstander på ryggen, holdt ham varm om natten og tok småjobber når hun kunne for å skaffe mat.

Mange ganger brøt hun sammen av utmattelse og fortvilelse. Men hun ga aldri opp barna sine.

Redningen som ble et vendepunkt

Høsten 2025 fikk familien flytte inn i omsorgsbyen som Ingen Utelatt har etablert i Uganda. For første gang på mange år kunne mammaen senke skuldrene.

– Barna får nå oppleve ting de aldri før har hatt. De sover i egne senger, får nok mat hver dag, rene klær og voksne som følger dem tett opp. Alle tre går på skole og er en del av et fellesskap der de blir sett, inkludert og møtt med varme, forteller Rune Edvardsen, daglig leder i Ingen Utelatt. Han var selv til stede under redningsaksjonen.

I omsorgsbyen får gutten tilgang til den medisinske behandlingen, fysioterapien og omsorgen han har hatt behov for hele livet.

– Han blir ikke lenger gjemt bort eller isolert. Nå får han le, være ute, kjenne seg trygg og bli fulgt opp av fagpersoner som vil ham vel.

Mammaen beskriver det som om hun for første gang på mange år kan puste.

– Hun står ikke lenger alene. Nå blir hun styrket i rollen som mor, får hjelp til å bearbeide egne traumer og får støtte til å bygge et nytt liv for familien, forklarer Edvardsen.

Bildetekst: Barnet tas med til omsorgsbyen i Uganda.

Vil hjelpe flere barn

Ingen Utelatt ønsker å hjelpe flere barn med funksjonsnedsettelser i Uganda. I dag får 60 barn omsorg, trygghet og oppfølging i omsorgsbyen. Det kommende året er behovet stort for å kunne gi samme hjelp til ytterligere 50 barn som lever under svært vanskelige forhold.

– Det koster i gjennomsnitt 2000 kroner i måneden å forsørge et barn med funksjonsnedsettelser. Behovene varierer, avhengig av medisinsk behandling, hjelpemidler og tilrettelegging.

Edvardsen forklarer at det ikke finnes offentlige ordninger som støtter disse familiene.

– Mange barn lider derfor en brutal og urettferdig skjebne. Omsorgsbyen er et av svært få hjelpetilbud i området, og helt avhengig av støtte for å kunne hjelpe flere.

Han håper mange vil være med å ta ansvar for et barn.

– Det er et stort månedlig beløp, men vi ønsker at disse barna skal få de samme mulighetene som andre barn, avslutter Edvardsen.