– Mens vi forteller om små under, lever millioner i dyp nød uten å bli sett. Hva sier det om vår forkynnelse, vår tro og Guds hjerte for de utelatte? spør Rune Edvardsen.
I mange små forsamlinger hører vi om helbredelser av armer, bein og hodeverk. Noen får også økonomiske under der Herren griper inn og betaler regninger.
Er det slik at Gud liker bedre den samme flokken der nye predikanter kommer med spesiell salvelse på husmøter og forsamlingshus i et ellers vekkelsesløst land? Så ryster Han oss om og om igjen, mens større deler av verden dør uten å ha hørt om Ham.
Det finnes 1 milliard fødte med utfordringer vi ikke en gang kan tenke oss, men de blir ikke helbredet eller besøkt av disse predikantene.
Er mye av det vi forteller hverandre egentlig noen lette historier? I mangel på møte med realiteten, så lager vi en egen verdensforståelse av hvordan Gud er.
Vil Gud fattigdom? Vil Han sykdom? Vil Gud forskjellsbehandle grupper?
Jeg har møtt barn som er autist, blind, døv og stum. De er født uten føtter eller hender. Hjernen er skadet og hemmet for nesten alt. Hvorfor? Ingen har svar eller stresser mye med svar.
Kan Gud stå inne for at disse annerledes folkene er av Hans Bilde?
Kanskje er Han ikke så nøye og smålig? Kanskje vår største synd er likegyldighet og unnfallenhet?
Har vi ødelagt Guds kultur og erstattet den med våre meningers kultur? Har vi laget titusenvis av smale gylne porter og ikke brukt hovedinngangen?
Når en lever i en annerledes verden enn norsk virkelighet, dukker det opp en del spørsmål om virkelighetsforståelse. Etter noen dager i Kongo og i de utelattes oppholdssteder i Uganda, så tar jeg meg frimodighet til en liten tankevekker i denne saken.
Ellers ønsker jeg dere alt godt og Herrens velsignelse! Godhet vinner alltid til slutt. Ingen utelatt kommer fra korset. Nåden kansellerer ingen.
