Var det virkelig så mye bedre før?

Jeg er 63 år nå. Kanskje eldre enn mange av mine troshelter var da jeg selv vokste opp i en familie tett på kjente kristne predikanter og evangelister fra hele verden. Jeg fikk se mye på nært hold. Ikke bare det sterke og inspirerende, men også det som kostet.

Jeg husker hvordan flere av disse lederne bar på en stille smerte; barn som ikke fulgte troen videre. Jeg husker også en kultur der særlig kvinner ofte ble møtt med kritikk på utseende, klær og ytre uttrykk. Mange trakk seg bort. Ikke med bråk, men stille. De ble på en måte «godkjent borte».

Samtidig var det mye som grep oss. Bønnemøtene var sterke. Sangene bar. Stemmer løftet seg i tro, og profetiske ord tegnet bilder av vekkelse og gjennombrudd. Men når vi ser tilbake, må vi også stille det ærlige spørsmålet: Kom det slik vi trodde? Og hva ble igjen?

Det er tankevekkende at noen av de samme stemmene i dag sier at «alt var bedre før», og at vi nå er på vei i feil retning. Men kanskje trenger vi å snu spørsmålet: Var alt virkelig bedre, eller ser vi i dag fruktene av noe vi gjorde fordi vi ikke fullt ut forsto den gangen?

Kanskje har vi vært flinke til å «vaske huset», holde orden, bevare former og tradisjoner, men mindre bevisste på å invitere mennesker inn. Kanskje har vi hatt fokus på hvordan ting skal se ut, mer enn hvem som faktisk får plass. Og kanskje har vi, uten å mene det, skapt rom som er ryddige, men som er tomme.

Troens fellesskap er ikke først og fremst et perfekt hjem, men et åpent hjem. Et sted der mennesker blir sett, inkludert og elsket, før de blir vurdert.

Det vi gjør i dag former morgendagen. Derfor må vi våge å tenke nytt, uten å miste det som er sant og livgivende. Ikke avvise fortiden, men lære av den. Ikke romantisere det som var, men ærlig erkjenne hva som manglet.

Kanskje er ikke spørsmålet om det var bedre før. Kanskje er spørsmålet hva vi velger å gjøre nå for at det skal bli bedre siden.

For fremtiden formes ikke av våre minner, men av våre valg