Erfaring lærer oss å planlegge, være realistiske og kjenne våre begrensninger. Men kan forsiktigheten også gjøre at vi slutter å tro på det umulige? Hans Martin Skagestad skriver om tro, begrensninger og hvorfor vi aldri må bli så realistiske at vi regner Gud ut av regnestykket.
Jeg har blitt eldre. Og kanskje litt mer fornuftig.
Jeg har lært at penger faktisk må være på konto før de kan brukes. At gode ideer ikke alltid er gode planer. Og at det finnes en forskjell på tro og ren dumdristighet.
I dag sitter jeg i mange møter hvor vi snakker om budsjetter, strategier, kapasitet og hva som faktisk er mulig. Alt dette er viktig. Vi trenger gode planer og mennesker som stiller vanskelige spørsmål.
Men jeg har begynt å lure:
Har vi blitt så flinke til å være realistiske at vi har sluttet å tro på det umulige?
Da Camilla og jeg var nygifte, hadde vi ikke spesielt god råd. Vi hadde fått en brukt vaskemaskin, men en dag gikk den i stykker. Vi trengte en ny, men hadde rett og slett ikke penger.
Likevel dro vi til butikken for å se. Vi fant en vaskemaskin vi ønsket oss, så på prisen og konstaterte at vi ikke hadde råd.
Da vi gikk ut av butikken, ringte telefonen min.
En mann fortalte at han hadde blitt minnet på meg og opplevde at han skulle gi meg noen penger. Beløpet han ønsket å gi, var nøyaktig det samme som vaskemaskinen kostet.
Det er mange år siden, men jeg har aldri glemt det.
For meg ble det en påminnelse om at det finnes en faktor i regnestykket vårt som ikke alltid passer inn i Excel-arket:
Gud.
Tro betyr ikke at vi skal lukke øynene for virkeligheten. Tro er ikke en unnskyldning for dårlig planlegging eller uansvarlige valg. Jeg har selv tenkt for stort, gått for fort og tatt feil.
Men jeg er også redd for det motsatte: At erfaring gjør oss så forsiktige at vi slutter å drømme.
Bibelen er full av mennesker som møtte det umulige. Moses hadde et hav foran seg og en hær bak seg. Gideon hadde for få soldater. Disiplene hadde fem brød og to fisker til tusenvis av mennesker.
Begrensningene var virkelige.
Men de var ikke hele virkeligheten.
Kanskje du trenger å tro stort igjen.
For livet ditt. Familien din. Menigheten din.
Hva har du sluttet å drømme om? Hva har du sluttet å be om? Hva ville du våget å gjøre hvis penger, frykt og egne begrensninger ikke fikk det siste ordet?
Jeg vil fortsatt lage budsjetter, planlegge og lytte til gode råd. Men jeg håper jeg aldri blir så realistisk at jeg regner Gud ut av regnestykket.
Jeg håper jeg aldri blir så erfaren at jeg slutter å tro på mirakler.
Slik jeg ser det, er kanskje tiden inne for å tro stort igjen.
